Et dikt av Hans Børli.
Sannhet
Himmelspeilen
heter et lite vatn
langt innpå skogen et sted.
Seven suser mjukt
inni vikene der om sommeren,
linerla står på nøkkerosebladene
og snapper etter fluer og fly, vannymfer
skinner i stillheten
med vinger av stjernelys.
Himmelspeilen -
Lykkelig dèt ord
som får lov til å være
navnet på et sted på jorda -
en sjø, et fjell, ei li
der vinden har grønn grasstemme,
himmelen hviler fortrolig
mot furusøylenes korintiske
kapitler av sus -
Snart
finnes ingen annen sannhet tilbake
enn slike ting.
tirsdag 23. juni 2015
søndag 21. juni 2015
Båndtvang
Jeg leser om skambitte sauer, bitt halvt ihjel av hunder, noen er til og med revet ihjel og drept. Det opprører meg.
Hvorfor er det så vanskelig å holde hunden sin i bånd...
Jeg er hundeeier selv, det har aldri plaget hverken meg eller hunden min at vi er bundet sammen når vi er ute på tur, det er ikke det at jeg er så skikkelig en kar, å nei men jeg vet at min firbeinte venn og familiemedlem innerst inne i hjertet sitt er et rovdyr.
Det er heldigvis ikke mye som tyder på det i hverdagen, så barnevennlig og tålmodig som hun er med krevende unger, katta til nabo`n og andre kjente utfordringer.
Uti skogen derimot, ja det skal bare et ekorn som hopper fra tre til tre, så blir sansene ekstremt skjerpet med det samme,og sau får alltid oppmerksomhet. Ikke vet jeg om det er sauelukta eller at dem er så nysgjerrige og forunderlig tillitsfulle og stadig kommer litt nærmere.
Står dem står rolig og eter på god avstand er alt greit, men kommer dem litt nærmer så skal det jo så lite til for å skremme en sau, bare et grovt bjeff og resultatet blir hysterisk breking, ringlende bjeller, lam som ikke finner mor, skjærer rundt på kryss og tvers...Ja, da er jeg veldig glad jeg har min hund i bånd, og skulderfestet mitt er det eneste som lider nevneverdig av dette utfallet.
Så er det en bonde da som eier sauen, mange tror vist at bonden bare driver med sau for pengenes skyld, min oppfatning er at sauebønder er glad i dyr. Og sau er hyggelige dyr å jobbe med, lettvinnt å håndtere en sau, den klemmer ingen, biter ingen, tråkker den på deg så greier du å gå etterpå.
Og så koselig å komme i sauehuset da om vinteren, til mette og fornøyd dyr som virkelig viser at alt er greit.
Og i lamminga om våren er det ingen fred å få for sauebonden,da står han på natt og dag i minst 1 måned for å dra ut lam og sørge for at alle finner en spene å patte på, den som driver på med dette har omsorg for dyre sine, og får et spesielt godt forhold til dem.
Selv om han med god samvittighet slipper dem ut på beite i frodig utmark og muligens ikke ser så mye til dem 2-3 sommermåneder. Men da ser jeg dem og hunden min, vi stortrives i fjellområder hvor sauen beiter, for vi kan jo sette opp teltet hvor somhelst, ikke noe kratt som er i veien, sauen holder det nede. Og deilig er det å roe seg om kvelden å lytte til sauebjellenes forsiktige kling og virkelig føle sommernattas fred senke seg over en sliten østlending.
Hvorfor er det så vanskelig å holde hunden sin i bånd...
Jeg er hundeeier selv, det har aldri plaget hverken meg eller hunden min at vi er bundet sammen når vi er ute på tur, det er ikke det at jeg er så skikkelig en kar, å nei men jeg vet at min firbeinte venn og familiemedlem innerst inne i hjertet sitt er et rovdyr.
Det er heldigvis ikke mye som tyder på det i hverdagen, så barnevennlig og tålmodig som hun er med krevende unger, katta til nabo`n og andre kjente utfordringer.
Uti skogen derimot, ja det skal bare et ekorn som hopper fra tre til tre, så blir sansene ekstremt skjerpet med det samme,og sau får alltid oppmerksomhet. Ikke vet jeg om det er sauelukta eller at dem er så nysgjerrige og forunderlig tillitsfulle og stadig kommer litt nærmere.
Står dem står rolig og eter på god avstand er alt greit, men kommer dem litt nærmer så skal det jo så lite til for å skremme en sau, bare et grovt bjeff og resultatet blir hysterisk breking, ringlende bjeller, lam som ikke finner mor, skjærer rundt på kryss og tvers...Ja, da er jeg veldig glad jeg har min hund i bånd, og skulderfestet mitt er det eneste som lider nevneverdig av dette utfallet.
Så er det en bonde da som eier sauen, mange tror vist at bonden bare driver med sau for pengenes skyld, min oppfatning er at sauebønder er glad i dyr. Og sau er hyggelige dyr å jobbe med, lettvinnt å håndtere en sau, den klemmer ingen, biter ingen, tråkker den på deg så greier du å gå etterpå.
Og så koselig å komme i sauehuset da om vinteren, til mette og fornøyd dyr som virkelig viser at alt er greit.
Og i lamminga om våren er det ingen fred å få for sauebonden,da står han på natt og dag i minst 1 måned for å dra ut lam og sørge for at alle finner en spene å patte på, den som driver på med dette har omsorg for dyre sine, og får et spesielt godt forhold til dem.
Selv om han med god samvittighet slipper dem ut på beite i frodig utmark og muligens ikke ser så mye til dem 2-3 sommermåneder. Men da ser jeg dem og hunden min, vi stortrives i fjellområder hvor sauen beiter, for vi kan jo sette opp teltet hvor somhelst, ikke noe kratt som er i veien, sauen holder det nede. Og deilig er det å roe seg om kvelden å lytte til sauebjellenes forsiktige kling og virkelig føle sommernattas fred senke seg over en sliten østlending.
torsdag 18. juni 2015
Fridag
Jeg jobber turnus, turnsarbeid i et grisehus på en videre gående skole i Akershus, jeg er fagarbeider, som det så pent heter. I "gamle" dager var tittelen griserøkter. Det fine med å jobbe turnus er at jeg ikke er aleine på jobben, jeg har noen å dele dagens utfordringer med. Ulempen med turnus er at den styrer livet mitt, har litt mere sansen for en litt friere og variabel hverdag.
Det er givende å jobbe på en skole, det er givende å gjøre å se at så mange ungdommer synes det morro å jobbe i grisehuset, det er helt klart et mindretall av disse som kommer som noengang har satt sine bein i et grisehus, derfor legger vi vekt på å ha et så hyggelig grisehus som praktisk mulig....mye stro i bingene og hyppig vasking.
-
Men idag har jeg fri, kjenner godt på kroppen at det trengs, har jobbet med landbruk og skogbruk siden 18 års-alder, bonusen at at men holder seg iform, selv om jeg er over 50 år trives jeg fortsatt med friluftslivets mest primitive gleder, som å ligge under åpen himmel i vinterferien, bære tunge sekker med alt jeg trenger for en ukes tid eller mer i høyfjellet.
Så egentlig er vel denne kroppen vi har, tilpasset det å slite litt.
Ferien i år går til Jotunheimen, får prøve å karre meg og familien opp på Galdhøpiggen og noen andre topper, ser ut som det kan bli noe mere snøfyllt enn vi egentlig hadde planlagt, det kan bli morro... for min egen del er det mindre belastning på knærne på skitur, og blir det sol så tenker jeg det blir bruk for høy solfaktor.
Idag regner det, passer fint å teste regntøyet, utsette plenlippingen og å planlegge ferien.
Det er givende å jobbe på en skole, det er givende å gjøre å se at så mange ungdommer synes det morro å jobbe i grisehuset, det er helt klart et mindretall av disse som kommer som noengang har satt sine bein i et grisehus, derfor legger vi vekt på å ha et så hyggelig grisehus som praktisk mulig....mye stro i bingene og hyppig vasking.
-
Så egentlig er vel denne kroppen vi har, tilpasset det å slite litt.
Ferien i år går til Jotunheimen, får prøve å karre meg og familien opp på Galdhøpiggen og noen andre topper, ser ut som det kan bli noe mere snøfyllt enn vi egentlig hadde planlagt, det kan bli morro... for min egen del er det mindre belastning på knærne på skitur, og blir det sol så tenker jeg det blir bruk for høy solfaktor.
Idag regner det, passer fint å teste regntøyet, utsette plenlippingen og å planlegge ferien.
Svarttrost
Et dikt av Hans Børli.
Svarttrost
Lågbeint,
svart som en kølabrenner,
men nebbet lyser gult som
en splint av Solen.
Med dette nebbet
roter svarttrosten i kumøkk,
trekker meitemark frem fra hullene
under råttent lauv, hakker
i blodrisen talg
på sauetarmer i slaktetida.
Og med det samme nebbet synger den
i òmende kvelder om våren
ei tone så rein og klar
som aftenstjerna speilt i bekken,
som ordet aldri, som lyset
om Kristi tornekronte panne
på en gammel ikon.
Lyset i verden,
livets fortvilte lys
spunnet av mørke.
Svarttrost
Lågbeint,
svart som en kølabrenner,
men nebbet lyser gult som
en splint av Solen.
Med dette nebbet
roter svarttrosten i kumøkk,
trekker meitemark frem fra hullene
under råttent lauv, hakker
i blodrisen talg
på sauetarmer i slaktetida.
Og med det samme nebbet synger den
i òmende kvelder om våren
ei tone så rein og klar
som aftenstjerna speilt i bekken,
som ordet aldri, som lyset
om Kristi tornekronte panne
på en gammel ikon.
Lyset i verden,
livets fortvilte lys
spunnet av mørke.
søndag 14. juni 2015
Skogstilla
Et dikt av Bjørn Frang.
Skogstilla
Skogstilla er
som freden inne i deg
når søvnen kommer
langsomt smygende
etter en vellykka,
fremgangs
rik
og god hverdag.
Derfor er skogstilla
en velsignelse
som alltid møter meg
og varmer
på livsreisa.
Skogstilla
Skogstilla er
som freden inne i deg
når søvnen kommer
langsomt smygende
etter en vellykka,
fremgangs
og god hverdag.
Derfor er skogstilla
en velsignelse
som alltid møter meg
og varmer
på livsreisa.
søndag 7. juni 2015
Ensom
Et dikt av Hans Børli.
Ensom
Det blafrer eld
på svarte skjær
i vårblå kveld
og sønnavær.
En kar rer seng
på lyngkledd jord,
mens fugleveng
i mørkret ror.
Han lyer inn
mot natt og vår.
Han har et sinn
som åpent sår.
Han kjenner krav
i sjel og kropp.
Fra blodets hav
går rådamp opp.
Men ingenting
skal hende her -
i flammering
på svarte skjær.
Han stirrer opp
mot stjerna høy.
Å, jentekropp
bak rift i tøy - -
Ensom
Det blafrer eld
på svarte skjær
i vårblå kveld
og sønnavær.
En kar rer seng
på lyngkledd jord,
mens fugleveng
i mørkret ror.
Han lyer inn
mot natt og vår.
Han har et sinn
som åpent sår.
Han kjenner krav
i sjel og kropp.
Fra blodets hav
går rådamp opp.
Men ingenting
skal hende her -
i flammering
på svarte skjær.
Han stirrer opp
mot stjerna høy.
Å, jentekropp
bak rift i tøy - -
tirsdag 2. juni 2015
Westernsal
Idag har jeg syslet med nødvendig vedlikehold av hesteutstyr, det regner i bøtter og spann ikke stort annet å ta seg til , siden Tv`n aldri har vært min favoritt.
Jeg rir en del, egentlig elsker jeg å ri, jeg har hestedilla, det har jeg hatt siden 12- årsalderen, begynner å bli en del riding siden jeg nå er over 50 år. Men alder er bare et tall heldigvis.
- Har selvfølgelig ikke ridd hele tiden hadde litt opphold i 20-årsalderen, da dreide det seg vel mest om å stifte familie og bruke tid og penger med litt mere omhu.
Jeg rir mest på tur, er ikke veldig opptatt av heder og ære så pokaler har jeg lite av, men du verden å fine minner jeg har, koselige alminnelige mennesker har jeg møtt mange av, og en del virkelig fine turer i fjellet har det blitt. Og under litt primitive forhold har jeg hatt det best.
Ligge under åpen himmel med heste kompisen som gumler gras like ved og ligge skulder mot skulder med kanskje 15 -20 andre turkammerater, under en presenning i øsende regn, eller kikkende opp i en gnistrende blåsvart himmel full av stjerner om høsten, og våkne stålende uthvilt med rim i nesa.
Jaja , nå er det sommer, og hesten er sendt på sommerbeite, den er ikke min, jeg har lånt den i et par år han heter Gullfot, all hestene på denne gården reiser på beite, fint for hesta og vi får fri.
Så idag har jeg vaska den Westernsalen, og satt den innmed fett, egentlig ikke vaska den mere rensa den, skinnvarer skal jo ikke druknes,
jeg rir alldri uten Westernsal og Chaps, chaps er skinn bukser uten rompe som kneppe/glides over Levis`n, med det utstyret sitt man som sugd fast i salen, det føles trygt. Imin alder bør man helst ikke ramle av, det har jeg heller ikke gjordt på 15 år.
En Westernsal er tung og vedlikeholde, på grunn av mange skjørt og alt er lær, til og med stigbøylene, men det er takknemlig, det virkelig skinner av den etterpå.
Og det er ingen sal som kan måle seg med denne når det gjelder å dra på tur, vi binder fast sovepose og telt og festepunkter er det nok av, greier man å feste alt godt så sitter det fast hele dagen selv om vi gallopperer ganske mye på slike turer, sitter på hesten i 12-13 timer ofte.
I sommer får jeg nøye meg med å bruke apostlenes hester, skal prøve meg på et par 2000 meter topper så det er vel best for hesten å eta gras på østlandet, biene mine tar og si tid, håper det bli r noen fine rideturer i høst i en mjuk fettimprignert Westernsal.
Jeg rir en del, egentlig elsker jeg å ri, jeg har hestedilla, det har jeg hatt siden 12- årsalderen, begynner å bli en del riding siden jeg nå er over 50 år. Men alder er bare et tall heldigvis.
- Har selvfølgelig ikke ridd hele tiden hadde litt opphold i 20-årsalderen, da dreide det seg vel mest om å stifte familie og bruke tid og penger med litt mere omhu.
Jeg rir mest på tur, er ikke veldig opptatt av heder og ære så pokaler har jeg lite av, men du verden å fine minner jeg har, koselige alminnelige mennesker har jeg møtt mange av, og en del virkelig fine turer i fjellet har det blitt. Og under litt primitive forhold har jeg hatt det best.
Ligge under åpen himmel med heste kompisen som gumler gras like ved og ligge skulder mot skulder med kanskje 15 -20 andre turkammerater, under en presenning i øsende regn, eller kikkende opp i en gnistrende blåsvart himmel full av stjerner om høsten, og våkne stålende uthvilt med rim i nesa.
Jaja , nå er det sommer, og hesten er sendt på sommerbeite, den er ikke min, jeg har lånt den i et par år han heter Gullfot, all hestene på denne gården reiser på beite, fint for hesta og vi får fri.
Så idag har jeg vaska den Westernsalen, og satt den innmed fett, egentlig ikke vaska den mere rensa den, skinnvarer skal jo ikke druknes,
jeg rir alldri uten Westernsal og Chaps, chaps er skinn bukser uten rompe som kneppe/glides over Levis`n, med det utstyret sitt man som sugd fast i salen, det føles trygt. Imin alder bør man helst ikke ramle av, det har jeg heller ikke gjordt på 15 år.
En Westernsal er tung og vedlikeholde, på grunn av mange skjørt og alt er lær, til og med stigbøylene, men det er takknemlig, det virkelig skinner av den etterpå.
Og det er ingen sal som kan måle seg med denne når det gjelder å dra på tur, vi binder fast sovepose og telt og festepunkter er det nok av, greier man å feste alt godt så sitter det fast hele dagen selv om vi gallopperer ganske mye på slike turer, sitter på hesten i 12-13 timer ofte.
I sommer får jeg nøye meg med å bruke apostlenes hester, skal prøve meg på et par 2000 meter topper så det er vel best for hesten å eta gras på østlandet, biene mine tar og si tid, håper det bli r noen fine rideturer i høst i en mjuk fettimprignert Westernsal.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)